Pengeskapet

For 146 år siden når Gildeskål Sparebank ble etablert, ba forstanderskapet om at det ble «anskaffet for Banken et brand- og dirkefrit skab til en angivelig Værdi af omkring 200 kr.»

Skapet ble bestilt hos P. T. Mallings Boghandel i Kristiania og levert til bankens lokaler på Sund. Pengeskapet har siden fulgt med på alle flyttinger frem til det i dag står utstilt i bankens lokaler på Inndyr.

Skapet har i flere tiår vært låst, og nøkkelen har vært sporløst borte. Både ansatte og kunder har lenge fundert på hva skapet har inneholdt av verdier. Teoriene og forslagene på innhold har vært mange og til dels ganske kreative. Men å få boret opp det flotte skapet har aldri blitt vurdert.

Vinteren 2025 skulle bankens lokaler få en sårt tiltrengt oppgradering. Det var derfor tid for en stor ryddejobb hvor alt inventar måtte ut av bygget. En av disse oppgavene var å fjerne alle bankbokser. Kunder ble kontaktet og bankboksene ble tømt en etter en til det var kun bankens egen gamle bankboks igjen. Bankboksens eksistens var mer eller mindre avglemt, og hadde ikke vært åpnet på evigheter. Nøkkelen fant vi og innholdet ble tatt ut, og hva fant vi? En nøkkel! Kunne dette være nøkkelen til det gamle pengeskapet?

Spent ble nøkkelen satt i låsen, og den passet. Nå gikk spenningen blant de ansatte rett gjennom taket. Var det gull og diamanter innenfor døren? Skapet var ikke tomt. Bak døren stod to esker. Kanskje var det en stor skatt i disse? Eskene med påskrift «Frimerker Inga Jacobsen Inndyr» ble tatt frem, og nysgjerrig som vi var ble første eske åpnet. Beskrivelsen stemte, esken inneholdt frimerker fra 60-tallet. Her var også brev adressert til Herredskasserer Sig. Jacobsen.

Nå var det et nytt mysterium som måtte løses. Hvem var Inga Jacobsen? Ingen av oss ansatte hadde kunnskap om Inga Jacobsen, så her måtte vi gå en runde med tidligere ansatte i banken.  Etter en spørrerunde var vi ikke kommet lengre enn at Inga var gift med Sigurd Jacobsen, Herredskasserer i Gildeskål kommune. De skulle antageligvis ha barn, men ingen hadde noen informasjon om disse. Pensjonert banksjef, Ivar Helgesen, mintes at Inga en gang på 70-tallet hadde kommet i banken og spurt om banken kunne oppbevare eskene med frimerker. Ivar hadde da tatt imot eskene og låst de inn i det gamle pengeskapet. Siden ble de glemt. Lengre kom vi ikke, og eskene ble satt vekk med tanke om å ta opp tråden så snart vi fant tid.

For noen uker siden ryddet banken i noen mapper med gamle dokumenter. Her dukket det plutselig opp en skifteattest etter avdøde Inga Jacobsen. I skifteattesten var Sigurd og Ingas to barn nevnt, Eli og Leif. I samme mappe ble også uskifteattest for Leif Jacobsen funnet. Nå hadde vi ny informasjon som gjorde at bankens «detektiver» kunne starte jakten på eventuelle arvinger til skatten.

Søk på Google ga ingen gode svar. Heller ikke søk i Folkeregisteret var til mye hjelp. Som en, innimellom, ivrig slektsforsker prøvde jeg meg i MyHeritage på nettet hvor jeg hadde konto. Søket her resulterte i noen treff som ikke kunne verifiseres. Men blant resultatene dukket det opp en lokalhistoriker. Vi kontaktet Bjørnar Thoresen som hadde dukket opp på MyHeritage, og la frem vår sak. Han lovte å undersøke i sine arkiver. Ganske snart kom det svar. Han kunne fortelle at Leif Jacobsen giftet seg før 1956 med Petry Karlsen og de hadde en sønn med navn Sigurd Jacobsen. Leif og Petra var død. Det samme var Leif sin søster, Eli.

Nå kunne vi gå videre med de nye opplysningene. Det ble gjort nytt søk i folkeregisteret på Sigurd Jacobsen. Fire navn med fødselsår rundt den tiden som Leif og Petra giftet seg ble notert. Nå var det 1881 som forhåpentligvis kunne hjelpe oss.

Vi startet øverst på listen og fant et telefonnummer i Oslo. Spent tok vi frem telefonen og slo nummeret. En hyggelig mann svarte. På spørsmål om han kjente en Leif Jacobsen fikk vi til svar at det var hans avdøde far. Videre spørsmål på om Sigurd og Inga kunne være hans besteforeldre svarte han også bekreftende på. Her var det treff på første forsøk! Vi kunne da fortelle at banken hadde oppbevart to esker med frimerker tilhørende hans besteforeldre. Overrasket kunne han fortelle at de etter at bestemoren døde, hadde prøvd å finne frimerkesamlingen som de viste at bestefaren hadde samlet på, uten resultat. Frimerkene ble ansett som tapt.

Dermed kunne etterforskningen avsluttes med en lykkelig slutt, og samlingen kunne leveres til rettmessig eier.